Jonas Mekas – anarkist, filmskaper, forfatter og poet.

Av Jan Erik Holst

Jonas Mekas ble født 24.desember 1922 i Seminiškiai i Litauen, døde 23. januar 2019 i New York City. Han var litauisk-amerikansk filmskaper, kunstner, dikter, grunnlegger av Anthology Film Archives i New York, og en forgrunnsskikkelse innen amerikansk avantgardefilm. Jeg ble først oppmerksom på ham via Oslo filmklubb, som viste hans gripende og skjellsettende film The Brig på slutten av -60 tallet. Flere av hans filmer ble senere importert til Norge av filmklubbens ildsjeler Tore Erlandsen og Kjell Billing. Et utvalg fotografier fra hans langvarige og unike arbeid samt hans film Minner fra en reise (1972) ble vist på Cinemateket under Baltiske filmdager2021. .

Mot slutten av den annen verdenskrig ble Jonas og broren Adolfas arrestert og plassert i en tysk fangeleir i Elmshorn vest for Hamburg.

Etter krigen studerte han filosofi ved universitetet i Mainz i Tyskland, men i 1949 flyttet brødrene til New York City.

Der ble han fra 1950-tallet en forgrunnsfigur innen eksperimentfilmen, både som filmskaper, organisator og talsmann. Han ble mest kjent for sine dagboksfilmer som bygget på en improvisert estetikk, der han fokuserte på dagliglivet i det lille perspektiv. Han filmet mer eller mindre konstant og valgte ut enkelte klipp som han satte sammen senere. Man kan ofte se bilder av en ung og smilende Mekas med sitt 16mm Bolex opptrekks-kamera fra denne tiden. Hans stil ble lekende, humanistisk og portretterende.

Mekas i New York

Flere kjente ansikter fra New Yorks kunstnermiljø sees i filmene; Andy Warhol (som han også har samarbeidet med), Yoko Ono, John Lennon, Allen Ginsberg, Norman Mailer, George Maciunas, Salvador Dali og Nam June Paik.

I 1955 grunnla han tidsskriftet Film Culture, som eksisterte i over 40 år. Mellom 1958 og 1975 skrev han om film i New York-avisen The Village Voice. Han grunnla distribusjonsagenturet Film Makers’ Cooperative i 1961. I 1970 opprettet han Anthology Film Archives i New York som har over 120.000 filmtitler i sitt arkiv. Hilde Heier er en av de få norske filmskapere som har fått vist sine filmer i dette filmkunstens mekka.

Tidlig på våren 1964 filmet han The Brig, opprinnelig en teaterforestilling skrevet av Kenneth H. Brown og iscenesatt av Judith Malina og Julian Beck for The Living Theatre i New York. The Brig ble den siste store forestillingen som teateret satte opp i New York på 1960-tallet. Jonas Mekas filmet hele forestillingen med et håndholdt kamera i løpet av en natt. Senere klippet Adolfas det til et helhetlig verk på bare 68 minutter, ettersom filmen nærmest var uutholdelig å se. Filmen og forestillingen utspiller seg i et marinekorpsfengsel der vaktene med vold og skrikende ordrer bryter ned fangene. Denne svarthvite filmen, med sin suggestive lydbearbeiding, skildrer først og fremst hvordan en fange, som spilles av Warren Finnerty, brytes ned nærmest til et dyr. Filmen vant pris for beste film på dokumentarfilm-festivalen i Venezia i 1964.

Mekas i Oslo

I 2005 representerte Jonas Mekas Litauen på Veneziabiennalen. I 2009 besøkte han Oslo, invitert av Office for Contemporary Art, med en filmserie viet temaet Whatever happend to Sex in Scandinavia? Iden forbindelse ble han intervjuet av filmforskeren Jon Inge Faldalen for rushprint.no. Der uttalte han bl.a.: Andy Warhols kunst tok utgangspunkt i ikoniske bilder som alle kunne kjenne igjen, som Mao eller Marilyn Monroe, og malte eller filmet dem. Jeg foreslo at vi skulle filme Empire State Building, og han likte ideen. I dag ville dette vært lett, men intet kamera kunne ta opp mer enn 30 minutter på den tiden. Kameraet var låst fast på en tripod i samme innstilling, slik at det ikke er noen forandringer i utsnittet. Dog var det et vindu mellom Rockefeller og Empire, hvor du innimellom kan se meg reflektert, ler han.

Empires statiske stil skiller seg fra Mekas’ tidligere, dokumentarer med rastløst flyktige ansikter, gester og lyder. «Mange av filmene mine er én lang tagning, og noen ganger beveger jeg ikke kameraet i det hele tatt. Det essensielle er det som skjer, og jeg tillater kameraet å bare se», sier han.

Mekas har hatt to perioder i sitt kunstneriske arbeid: Med Bolex-kameraet kunne jeg manipulere virkelighetens rytme med skifte av hastighet og lys – lik jazzimprovisasjon. Med videokameraet forandrer jeg verken hastighet eller lys.

Mekas’ seneste produksjon, Lithuania and the Collapse of the USSR (2008), illustrerer overgangen mellom periodene.

I Mekas’ fotspor.

Litauen er på mange måter dokumentarnasjonen blant de baltiske land. Filmdagene viser bl.a. The Jump, som beskriver en hendelse fra 1970, hvor den litauiske sjømannen Simas Kudirka, hopper om bord på et amerikansk kystvakt-skip fra sin egen og ber om asyl. Dette blir en meget omtalt og delikat sak under den kalde krigen. Regissøren Giedrė Žickytė, kjent for en filmatisering av Mesteren og Tatyana– vist på Baltiske filmdager for noen år siden – arbeider i Mekas’ ånd, med menneskelige, pågående og intense bilder om trangen til frihet.