Latvisk film – er ikke det veldig smalt?
-sa fruen da hun tittet meg over skulderen under skrivingen. Ikke smalere enn mye annet i Europa for tiden, svarte jeg. Årets påsyn av kandidater til det europeiske filmakademiets pris, som Ruben Östlund vant i hele seks kategorier med sin ironiske kunstnerharselasThe Square, er full av såkalte akvariefilmer, merkverdige uttrykk som er vakre å se på men fullstendig unyttige i eksistensialistisk, moralsk eller politisk sammenheng. Så kom ikke her med argumentet om bortgjemte østeuropeiske filmer! Latvia, og andre baltiske og sentral- europeiske land, har mye å fare med på filmfronten. Årets store suksess fra Riga er den gripende Melanies dagbok (Melanijas hronika, Latvia/Finland/Tsjekkia, Viesturs Kairis 2016), et storstilt verk i svart hvitt om deportasjonene til Sibir under Stalins terrorvelde, ikke ulik den estiske Der vindane møtes (Ristuules, Martti Helde 2015) som vi var så heldige å se på norske kinoer i fjor.
Riga filmstudio var en av de mange filmfabrikker i Sovjet-systemet som fikk oppdrag og midler fra Moskva og som stod for en lang rekke flotte filmer, i ulike genrer. Andre sovjetrepublikker hadde tilsvarende filmstudio, som produserte på landenes eget språk og med egne emner og filmstjerner. Etter perestrojkaen på midten av – 80 tallet kom det inn en mer uavhengig produksjon, regissøren Jānis Streičs ble en forgrunnsfigur i denne, med morsomme og spennende filmer. Totalt kan Streičs regne 22 verk til sin merittliste under skiftende regimer. I 2016 fylte han 80 år og ble feiret med filmserie,utstillinger og utmerkelser. Symptomatisk var det også at ikke- sovjetisk litteratur igjen kunne filmes, bl.a. laget man en Hamsun- versjon av Viktoria både i Estland (Jüri Sillart 1986) og i Latvia (Olgerts Dunkers 1988). Hamsun hadde jo som kjent ikke hatt noen høy stjerne i sovjettiden.
Etter frigjøringen i 1991 kom det nasjonale aspektet tydeligere frem. Storfilmen Rigas forsvarere (Rīgas sargi, Aigars Grauba 2007) skildret uavhengighetskampene i 1919, hvor man kjempet både mot tyske og sovjetiske inntrengere. Filmen ble, i likhet med den estiske tilsvarende produksjonen Navn i marmor (Nimed marmortahvlil, Elmo Nüganen 2002) en formidabel nasjonal suksess med nærmere 200 000 besøkende.
Ilze Burkovska-Jacobsens kommede film My favorite War føyer seg pent inn i en god og interessant tradisjon, ikke minst fordi hun som dokumentarfilmskaper også har røtter i den spennende Riga School of Poetic Documentary som oppstod på sekstitallet i kontrast til den sovjetrussiske propagandafilmen. Regissører som Herz Frank og Juris Podnieks etter hvert også Ivars Seleckis satte en standard som ble lagt merke til langt utover landets grenser og som senere er hyllet gjennom seminarer og festivalpresentasjoner i både Riga og Berlin. Selv sier Ilze : Jeg tror at krigstema rett og slett er en stor del av identiteten vår. Vår selvoppfatning er at vi bor i døren mellom Øst og Vest, og dermed er vi på et sted hvor vi aldri kan føle oss trygge, mens vi blir dratt in i diverse hærer for å krige på den ene eller andre siden uten muligheter til å slippe unna. Sånn ca i 200 år…
Latvisk dokumentarfilm har for øvrig fått en god ambassadør i Laila Pakalnina, som har en lang og omfattende produksjon innen den mer eksperimentelle dokumentarfilmsektoren. Latvisk animasjonsfilm er også er verdenskjent, gjennom et stort antall barnefilmer og den amerikansk-latviske regissøren Signe Baumanes helaftens film Rocks in My Pocket fra 2014, som fikk den nasjonale filmprisen Lielais Kristaps.
Jeg antar at Ilzes film, som er en interessant blanding av animasjon og dokumentar også har barn og ungdom i fokus. Denne målgruppen er sterkt i skuddet i dagens latviske filmproduksjon. To utmerkede filmer er kåret som prisvinnere under Berlin-festivalen og senere vist ved barnefilmfestivalen i Kristiansand og ved Baltiske filmdager i Oslo de senere årene: Mamma jeg er så glad i deg (Mammu, es tevi milu, Janis Nords 2013) og Mellow mud, (norsk tittel ikke oversatt, Es esmu seit, Renars Vimba 2016). Vi gleder oss til My favorite War!
Jan Erik Holst
Filmkritiker og redaktør
