Av Jan Erik Holst

I et lands samlede filmproduksjon er det ikke uvanlig å dele den opp i genrer og film-typer. For Estlands del bør man kanskje også avgrense den moderne tiden fra de sovjetiske bestillingsverkene fram mot slutten av 1980 årene. Tallinn-film var jo en betydelig produsent inntil da, på lik linje med Rigas Kinostudija og Lietuva Kino Studia. Særlig animasjonsfilmen, under ledelse av mesteren Priit Pärn og andre kunstnere preget landets tegne- og dukkefilmproduksjon.

Ser vi på det siste ti-året, finner vi fire hovedtyper film som utmerker seg i særlig grad; tiden fra krig og okkupasjon, de moderne realistiske fablene, de særpregede og symbolladede filmkunstnerne og barnefilmen. Mange av de filmene jeg her trekker frem er vist ved våre baltiske filmdager i Oslo.

Estland har i de senere årene utmerket seg gjennom deltagelse på ledende filmfestivaler, som Berlin, Cannes, Venezia og San Sebastian, ved siden av at deres egen festival, PÖFF eller Black Night i desember ble oppjustert til A-klassen i 2014 og i dag er den største i Norden.

Men la oss begynne med barnefilmene. Den første av de populære animerte Lotta-filmene så dagens lys i 2000, under tittelen Lotte reiser til syden, etterfulgt av Lotta fra oppfinnerland (2007). Sistnevnte kom på kino i Norge dubbet med norske stemmer og la grunnlaget for den store suksessen serien fikk, om den lille menneskelige hundevalpen Lotte og vennene hennes. Filmene er regissert av Janno Poldma og Heiki Ernits. Etterfølgende titler er Lotte og månesteinens hemmelighet (2011) og Lotte og dragejakten (2019), den siste i co-produksjon med Latvia. Enkel og jordnær underholdning for barn, i god kontrast til overdimensjonert amerikansk data-animasjon.

År om annet kommer det også live-action barnefilmer fra Estland, som Katten Mat, en fornøyelig virkelighetsdreiende historie om 10 år gamle Martin og hans følgesvenn, den magiske katten. Regi René Vilbre i 2005, med barnefilmpris i Lübeck. Suppebyens hemmelige forening, regi Margus Paju (2015) er en annen og svært fantasifull historie som gleder hele familien. Den handler om et mystisk virusangrep som gjør voksne til barn, kanskje en bedre løsning enn dagens pandemi?

Estland er, som sine baltiske naboer i syd, et plaget og herjet land, både under den tyske verdenskrigs-okkupasjonen og den lange og smertefulle sovjetiske okkupasjonen helt fram til 1990. Det er naturlig at begge perioder preger den moderne estiske filmen. Men la oss begynne med frihetskampene i 1918, da landet for første gang ble fritt fra Russland.  Den mektige og dramatiske historie-filmen Navnene på marmortavlen i regi av Elmo Nüganen, handler om borgerkrigen i 1918 og kampen mellom røde og hvite, russere og tyskere.

Samme regissør laget 1944 i 2015. Dette verket hadde premiere ved filmfestivalen i Berlin samme år og var Estlands bidrag i konkurransen om Oscar til beste utenlandske film. Som i de andre to baltiske landene er Estlands krigshistorie komplisert og dramatisk. Sovjet hentet tilbake landet fra den tyske okkupasjonen dette året, med store tap på begge sider. Men også de psykologiske og mentale konfliktene hos de unge soldatene var store. Noen hadde latt seg overtale til å kjempe på tysk side, uten derved å ha latt seg influere av nazismen, det var kampen mot de røde som var det viktigste. Andre hadde latt seg overbevise om å kjempe på sovjetisk side, i kampen mot nazismen. Og ingen av de okkuperende stormaktene kunne sikre Estlands egen uavhengige frihet.

Men om den annen verdenskrig skapte filmatisk dramatikk er den sovjetiske okkupasjonen kanskje enda sterkere, både menneskelig og politisk. Alle tre baltiske land ble utsatt for Stalins absurde og groteske «rensning», ved at landenes egne befolkninger ble sendt til Sibir og erstattet med russere, dette angivelig for å forhindre nasjonalistisk politikk. I alle tre land finnes det filmer som skildrer denne perioden, som først fikk sin avslutning ved Stalins død i 1953. Den estiske Der vindane møtes, i regi av Martti Heide er kanskje den sterkeste og markert beste kunstneriske skildring av denne perioden. Sommeren 1941 blir baltiske innbyggere deportert til Sibir eller drept på Stalins ordre. I sterke dagboknedtegnelser skriver Erna til mannen Heldur om reisen til Sibir, den gnagende sulten, de umenneskelige arbeidsforholdene og datterens sykdomsforløp. Filmen beskriver hendelsene i et stilisert formspråk. En rekke statister er møysomme-lig arrangert i øyeblikkets positurer. Erik Põllumaas granskende kamera svever rundt i en visuelt oppsiktsvekkende svart-hvitt-verden av frosset virkelighet og nakne følelser. Publikums opplevelsen er å tre inn i gamle fotografier som speiler Ernas fragmenterte minner. De kommer til liv gjennom et fantastisk lydbilde av bakgrunnsstøy, mumlende røster og perfekt plasserte symfoniske klimaks. Der vindane møtes utforsker filmmediets mange magiske muligheter gjennom fotografiets evige søken etter sannhet.

Filmen fikk en rekke kritikere til å ta fram alle prikkene på terningen, og utropte den til «Et fantastisk kunstverk av en film», «Et stilsikkert, formfullendt og gripende mesterverk» og «Årets kinoopplevelse!» Regissør Martti Helde debuterte med denne filmen og framstod som et lysende talent. Han gjestet Oslo unde Fwd: NY Baltic Film festival starts this week!r åpningen av Den norske filmskolens masterutdanning i 2015, som da var ny-etablert i Filmens Hus. Heldigvis hadde importøren Fidalgo sikret seg rettighetene til denne filmen under premieren i Berlin samme år. En latvisk motsvarighet til Heldes film er Melanies dagbok i regi av Viesturs Kairis fra 2016, også den i svart/hvitt med gripende og maleriske tablåer om deportasjonene. Også Litauen har en slik film, Excursionisten fra 2014 i regi av Audrius Juzena, om en ti år gammel jente som rømte fra et fange-tog mot Sibir på -50 tallet og som klarte å komme seg den 6000 km lange veien hjem gjennom mange sterke og farefulle opplevelser. Vi kommer nok til å se flere filmer fra Baltikum i fremtiden om denne grufulle tiden.

Stalin-perioden er også tema for den finske regissøren Klas Härös film Fekteren fra 2015. En ambisiøs lærer vil undervise sine skole-barn i fektingens kunst, ettersom det estiske forsvaret hadde frarøvet skolen alt skiutstyret. Han får problemer med ledelsen og KGB, ettersom fekting ble regnet som en borgerlig syssel og læreren selv hadde bakgrunn som innrullert tysk soldat, jfr. den overstående problematikken fra filmen 1944. Härös umiskjennelige og sikre grep om barneregi og –fortelling, han har en trekke utmerkede produksjoner bak seg i Finland, gjør Fekteren til en emosjonell og eksistensiell film, stillferdig og gripende i sitt vesen. Den er også basert på en autentisk historie om fekte-mesteren Endel Nelis, som selv hadde de samme problemer med myndighetene.

Vi skal også nevne Den lille kameraten fra 2018, en vakker og tiltalende film om stalintiden. Seks år gamle Leelo opplever at moren hentes inn til arbeidsleir, derfor ønsker hun å bli med i de røde barne-brigader for å få moren hjem så raskt som mulig! Regi Moonika Siimets. Fra mer moderne Sovjet-tid bør Dissidentene nevnes, (Jaak Kilmi 2017), en action-komedie som tar oss tilbake til -80 tallet, da tre unge karer flyktet fra Sovjet-Unionen til det frie liv i vest, slik de hadde sett det i TV-seriene Miami Vice, Knight Rider og Santa Barbara. Men livet i vest fortonet seg ganske annerledes, det krevdes hardt arbeid for å få mat på bordet…..

Endelig litt om samtidsfilmen, både de mange komediene og de mer stiliserte, absurde og lett Kaurismäki-inspirerte filmene. Først Sopptur, regissert av Toomas Hussar i 2012 om et parlamentsmedlem på ville veier i konflikt med journalister og informasjonsrådgivere. Og det vanlige publikum. Fornøyelig og morsom i stilsikre vendinger. Filmen var en stor suksess i hjemlandet og ble vist på ledende film- festivaler som Karlovy Vary, Toronto og Mannheim – Heidelberg før den deltok i hovedkonkurransen under PÖFF- Black Night festivalen i Tallinn. Moren, (Kadri Kõusaar 2015) er et mørkt humoristisk drama fra den estiske landsbygda om den opp-ofrende moren, hennes paralyserte sønn og samt ektemannen og elskeren. Her er det linjer til Fargo-filmene og Kaurismäkis univers, fortalt i en spennende, ikke-lineær form som gir handlingen en ekstra dimensjon.

Et lands film-nivå bestemmes også av de oppegående auterene. Estland har flere, som Hardi Volmer, som gjestet Baltiske filmdager i 2014 med Levende bilder, en både kompleks, spennende og interessant meta-film, en historisk basert kjærlighetsfilm med innslag fra stumfilmtiden og filmens melodramatiske gullalder. Eller Ilmar Raag, godt kjent i Norden for sine filmer Klassen og En lady i Paris. Han laget Kertu i 2013, om den noe tilbakestående unge kvinnen med samme navn som står under streng bevoktning av sin far men som gjør et forsøk på å endre livet sitt ved å sende et postkort til stedets storsjarmør, den lett alkoholiserte Villue.

Til sist litt mer om den kunstnerisk profilerte filmen. Da jeg laget boken Stork flying over pinewood, om nordisk-baltisk filmsamarbeid 1989 – 2014, ba jeg PÖFF’s leder, Tiina Lokk om å velge en estisk filmkunstner til å representere den eksperimentelle og symboltunge filmkunsten, med aner tilbake til Sovjet-tiden og kanskje særlig Andrei Tarkovsky, slik Laila Pakalnina i Latvia og Sharunas Bartas og Algimantas Puipa i Litauen fremstår. Valget hennes ble Sulev Keedus, som vi har hatt noen filmer av på de baltiske filmdagene, bla. Somnambulance, en psykologisk drama i randen av en kommende krig, fra 2003.

En annen sterkt symbolladet og eksperimentell film som vi hadde under dagene i 2018 var November, regi Rainer Sarnet. En merkverdig film, en slags feberaktig drøm som utspiller seg i en landsby for lenge, lenge siden, med et vakkert og forførende billedspråk. Vi hentet den fra utallige profilerte utenlandske filmfestivaler.

Skandinavisk stillhet, Martti Heldes nyeste film fra 2019, er en spennende psykologisk thriller fortalt på to plan i et moderne film-språk. Garantert vil vi få se flere mesterverk fra dette usedvanlige talentet.